2018. Hvilket år det var, både på godt og vondt. Heldigvis mye mer godt enn vondt for første gang på et par år! Nå gå'rre rette veien igjen, haha :-) I lys av at vi nå har gått inn i et splitter nytt år, så tenkte jeg å lage en liten oppsummering av året som gikk! Hope u like it. 

Årets beste:

...film: jeg har bestemt meg for å være streng med denne listen og skrive kun én, så selv om jeg digget Bohemian Rhapsody veldig hardt, så må jeg nesten si A Star is Born. 

...serie: jeg har sett mye bra i 2018, men INGENTING slår American Crime Story sesong 2: The Assasination of Gianni Versace. Altså jeg lover, absolutt ALT med den er helt fantastisk. Storyen i seg selv, hvordan skuespillerne portretterer menneskene serien handler om, oppbyggingen av serien, musikken...ja, det er den beste serien jeg har sett på flere år. Finnes på Netflix!

...artist: siden dette er umulig å svare på uten noe å forholde meg til, så tar jeg utgangspunkt i hva Spotify sa at jeg hørte desidert mest på: Drakeeeeeyyy.

...låt: Everyday av Logic og Marshmello betydde veldig mye for meg i en periode! 

...avgjørelse: å slutte på masteren! Jeg hadde følt at master ikke var rett for meg ganske lenge, faktisk helt siden før jeg starta på den. Men i mangel av andre muligheter å falle tilbake på så starta jeg på den, og holdt det gående av pliktfølelse. Så skjedde det så mange ting over en periode på et års tid som i september gjorde meg sterk nok til å si at nok var nok. Jeg er så lei av å studere og vil mye heller komme meg ut i jobb, og det er hovedårsaken til at jeg klarte å ta avgjørelsen om å slutte. Jeg føler meg så sykt mye mer motivert til å stå på for å få en god jobb enn for å fortsette i det samme sporet som jeg jo basically har vært i siden videregående. Nå er jeg altså aktivt arbeidssøkende og går litt diverse arbeidsrettede kurs i mellomtiden for å bli mer attraktiv på arbeidsmarkedet. FUCK den som har trodd at jeg ikke hadde det i meg å stå på for å komme meg videre her i verden, hahah. 

...opplevelse: uten tvil Festningen-festivalen 31.08.-01.09. sammen med Biljana, Marie og Maria!! <3 

...øyeblikk: da Marie etter masse om og men med usikkerhet om hun i det hele tatt kunne dra på festivalen + at hun tok toget oppover samme dag og toget var ganske forsinka faktisk RAKK å være på plass til Kygo kom på scenen, og vi fant hverandre midt inni folkemengden og ga hverandre en god klem! For et magisk øyeblikk med bestevenninna mi.
.....

Mennnn så var 2018 et ganske bra år, og jeg må derfor komme med de ellers topp 13 beste tingene som skjedde i fjor (i ingen spesiell rekkefølge):

1. bursdagsfeiringen min i Trondheim
2. selve bursdagen min hjemme
3. å kunne ligge på gresset utenfor her og sole meg midt i mai
4. jeg badet i MAI med Anders og Christine
   
   
    
5. det var bålfest på Korsvika i mai med mange av menneskene jeg er mest glad i
6. jeg hadde fullt fokus på trening og helse ihvertfall det første halvåret, og har aldri følt meg bedre
   
   
    
7. bading og soling sammen med Malin og Emilie hjemme i Fredrikstad på fridagene mine i sommer
8. jeg besøkte verdens beste Marte i Porsgrunn i juli
9. jeg hadde noen helt sykt koselige turer til byen sammen med mamma i sommer, blant annet på bursdagen hennes hvor vi spiste på Egon og storkosa oss i sola <3 
10. jeg tok min fjerde tatovering i august
11. jeg fikk gått på masse turer rundt omkring i Trøndelagen, og det var helt magisk
    
    
    
     
12. jeg arrangerte en hel haug med minneverdige fester med flotte folk gjennom hele året, senest på nyttårsaften! 
13. jeg jobbet VILT hardt med psyken min, og ble tøffere enn noensinne når det gjelder å tåle nedturer og ikke minst å stå opp for meg selv

Hei! Er det ikke det ene, så er det jaggu det andre. Dette her er noe langt mer lystbetont enn det som foregikk i våres, men like fullt så foregår det noe 'bak kulissene', og da er jeg som sagt fryktelig dårlig til å finne motivasjonen til å skrive om noe som helst. Helt tullete, jeg vet. Jeg gleder meg sånn til jeg kan skrive om det jeg er midt i nå, for jeg er veldig spent og stolt over det her! Enn så lenge tenkte jeg å kjøre på med en runde funfacts om meg - enjoy.

♥ Jeg er ekstremt dialektforvirra. Etter jeg flytta til Trondheim så har det altså tatt så av, haha.. spesielt de siste par årene. Jeg får støtt og stadig spørsmål om hva som er galt med dialekta mi, om jeg er halvt nordlending osv. NEJ 8-) I det siste har jeg til og med begynt å si "kor" og "koffor", og det er helt flaut. Jeg prøver å være bevisst på det, men før jeg aner det så har jeg sagt de ordene. Huff, hahah. Snakker jeg med Malin derimot, så har det en tendens til å komme fram en heftig Fredrikstad-dialekt som jeg egentlig aldri har hatt før. Fascinerende greier. 

♥ Apropos halvt nordlending: min biologiske farfar er fra Hamarøy/Skutvik i Nordland, og et av de viktigste målene på bucket-listen min er å få reist ut der. Jeg har et intenst behov for å... jeg vet ikke, se hvor etternavnet mitt stammer fra og hvor deler av familien min kommer fra. Spesielt siden familien min er så liten, og på ulike måter har blitt enda mindre det siste året. 

♥ Jeg har sykt lyst til å skrive et innlegg om do's and dont's på Tinder og generelt ved flørting, samt komiske opplevelser jeg har med det. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal sette det hele opp eller om det er like underholdende i virkeligheten som det framstår i mitt hode. Haha! 

♥ Jeg har gått fra å hete Lotte Amalie Enghaug Andersen til Lotte Amalie Enghaug Stiheim og nå bare Lotte Amalie Stiheim. Kjært barn har (hatt) mange navn, si? 

♥ Jeg har tatt massevis av flyturer helt siden jeg var liten og vært rundt omkring i verden, derfor er det så tullete at jeg har flyskrekk den dag i dag. Jeg ser for meg at det var litt sånn: først var jeg liten og eide ikke konsekvenstankegang, derfor gikk det alltid strålende å reise. Brått var jeg blitt en bekymra tenåring og innså at det rent teoretisk kunne være skummelt å ta fly, og BOOM så var flyskrekken på plass :))) 

♥ Når vi først er inne på reising, så kan jeg nevne at jeg har vært masse rundt i Norge og Sverige, i Danmark, Tyskland, Finland, Island, Tyrkia, Hellas + Kreta, Spania + Gran Canaria + Menorca, Italia, USA (New York, Minnesota og Washington D.C.), Kroatia, Tunisia, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Madeira, Polen, Bulgaria og Frankrike + Korsika. Med dette i tillegg til at jeg flyr innenlands flere ganger i året så er det så meningsløst at jeg har flyskrekk, lol. 

♥ Jeg har ikke hatt min naturlige hårfarge siden 6.klasse. Det er helt vilt å tenke på. Samtidig så har jeg ganske mye av min egen hårfarge nå i og med at jeg kan ha masse ettervekst uten at det ser dumt ut med det blonde håret. Denne gangen tenkte jeg å gå minst fire måneder uten å ta etterveksten, det blir gøy å se hvordan det blir seende ut! 

♥ Jeg har alltid drømt om å eie et hus som jeg og partneren min har bygget selv. Det MÅ riktignok ikke være noe som bygges fra bunnen av, men det skal helst i det minste være et oppussingsobjekt. Det høres så kjedelig ut å kjøpe noe som er innflyttingsklart som man ikke kan sette sitt eget stempel på. Samtidig er den aller største drømmen å i det hele tatt eie et hus, så jeg skal ikke akkurat nekte å kjøpe et hus fordi det er for ferdig 8-) 

♥ Det første jeg skal spare penger til når jeg får fulltidsjobb er HUND. Problemet er bare at det er altfor mange typer jeg har lyst på, så det kan bli en utfordring å velge rase/miks. Altså jeg har lyst på westie, puddel -og terriermiks, malteser eller maltesermiks, pitbull, labrador, golden, alle slags bamsete, små og hvite hunder, svart småhund... ja, lista er lang! Crazy dog lady, that's me. 

♥ Hvis jeg ikke skal bli boende i Trondheim, så kan jeg tenke meg å bo nær sagt hvor som helst i Vestfold (men spesielt Sandefjord), flere plasser i Telemark, Elverum og Lillehammer. Kunne også bodd en periode på Sørlandet, men tror ikke jeg hadde passet til det over tid. Trøndelag eller Vestfold er drømmefylkene, da. <3 Er ikke særlig gira på å flytte tilbake til Østfold, og føler det er mye som skal på plass for at jeg noen gang skal ha lyst til det.

Jeg har lenge tenkt på å skrive litt om hva jeg tenker om kjærlighet nå for tiden, men ikke helt funnet riktig vinkling. So I'm just gon' write.

Som jeg regner med at de fleste har fått med seg, så ble jeg livredd for kjærleiken etter mitt siste forhold. Det er ikke akkurat noen hemmelighet at både forholdet og bruddet knocka meg greit i bakken. Det var ikke en sjel der ute som kunne overbevise meg om at kjærlighet var noe å satse på flere ganger. Jeg har aldri vært så aktivt redd for noe over tid som jeg var for den. Tenker jeg for lenge på det, så skremmer vel konseptet meg litt fortsatt. Forskjellen fra da til nå er at gleden over å se for seg alt som er fantastisk med å ha kjæreste er langt større enn frykten for alt som kan gå galt.

Dessuten, som jeg så smått har nevnt på bloggen før, så har jeg en trygghet i meg selv som jeg ikke har hatt før... nemlig den at jeg har opplevd alt for mye i kjærlighet som man ikke burde oppleve, slik at jeg rett og slett ikke har et eneste bein i kroppen som orker å gjennomgå noe av det igjen. Det betyr i praksis at om min store skrekk skulle skje igjen, at jeg havner i et forhold som ikke er bra for meg, så kommer jeg til forskjell fra sist å ha styrke til å walk the fuck away.  

De siste månedene har jeg kjent at jeg savner å ha en å kalle min, for selv om kjærlighet KAN være noe av det vondeste som finnes, så kan det også være det aller vakreste som finnes. Problemet nå er rett og slett at jeg har vært ute av gamet så lenge at jeg vet jo faen ikke hvordan det greiene her fungerer lenger??? hahaha.. så om noen har pro-tips til hvordan å komme seg ut av skallet, interessere noen, bli interessert i noen og egentlig bare guide meg fra A til Å, så hadde det vært AWESOME! Hahahahha, fyttihelvete as, dette ble kleint.. snakkas 8)

yaaaaas

Altså. Med tanke på at jeg nesten aldri skriver her inne, at designet ser ut som crap og at jeg har under 200 venner på Facebook så er jeg helt sjokkert over hvor mange som leser hver gang jeg poster noe. Tusen takk til dere! <3 

FYYYY FAEN for en helg jeg har hatt. Festningen-festivalen overgikk virkelig alle forventninger, og var virkelig verdt å ofre noen kronasjer og trosse forkjølelsen for. Jeg var forsiktig på fredagen og dro ikke på vors med de andre, dro bare på festivalen et par timer før Kygo skulle på scenen. Før han kom på fikk jeg med meg Kjartan Lauritzen og Kamelen, og de var ganske fete.

Bare fordi Kygo og Alan Walker begge er norske DJs fra Bergen så har jeg typ automatisk 'sammenlignet' dem og ønsket meg litt at det var Alan Walker som skulle spille i stedet, haha... Men det glemte jeg sånn ca to sekunder etter Kygo kom på scenen - herregud for en kvalitet på showet og for en sinnssyk stemning blant publikum!! Feberen og slappheten jeg kjente på før han satt igang forsvant raskt, for å si det sånn. Jeg sto måpende igjen etter konsertslutt, for den avslutningen var helt vill. Venninnene mine likeledes, vi sto der og måpte som idioter hele gjengen. 

På lørdag var formen litt bedre, så da ble jeg med på et rolig vors hos Biljana og var på festivalområdet en times tid tidligere enn kvelden før. Vi fikk med oss halve Gabrielle-konserten (<3<3<3 elsker Gabrielle), Arif & Unge Ferrari, Julie Bergan og til slutt Steve Angello. He-rre-gud, for en kveld. Jeg tror samtlige av oss ble rimelig overrasket og imponerte over nivået Steve Angello holdt. Å være på konsert med han er som å være på et heftig house-party, virkelig! Det var helt drøyyyt hvor bra det var, haha. I tillegg spilte jo Julie Bergan 'Ignite' som hun har sammen med ALAN WALKER, så da fikk jeg på en måte et lite stykke Walker også, hihi. Meeget fornøyd med det. 

Det er når jeg har mest på hjertet at det er mest utfordrende å oppdatere bloggen. Selv om jeg liker å skildre en del av følelseslivet mitt her, så betyr ikke det at jeg ønsker å skrive konkret hva som skjer/har skjedd i livet mitt. Misforstå meg rett - det har skjedd utrolig mye gøy og fint dette året, men siden jeg er litt den her heart on my sleeve-typen så finner jeg det vanskelig å oppdatere bloggen når det foregår så mye "bak kulissene". Men fader heller, nå har det gått en hel sommer uten oppdateringer, så nå er det virkelig på tide å få gjort noe med det! Haha. 

For å fokusere på det positive, så kan jeg jo fortelle litt hva jeg har drevet med i sommer. Jeg har jobba masse og fått kvalitetstid med familie og venner, først og fremst. Og ikke minst kosa meg med Viggovofsen<3

Været hjemme på Østlandet var jo helt vilt i sommer, så det ble blant annet noen turer på stranda, chill og sol i hagen til mamma og litt soling på verandaen til tante Pia da jeg var så heldig å få låne leiligheten hennes en hel uke. Ah, det var luksus. Jeg jobba veldig mye i sommer og hadde sjelden mer enn én eller to dager fri på rad, men hadde blant annet et tilfelle av fire dager etter hverandre. Passende nok hadde jeg de mens jeg bodde i leiligheten til Pia, så jeg fikk slappet masse av mellom planene mine.

Den ene dagen ble tilbrakt på stranden med min kjære Emilie etterfulgt av en bedre middag på brygga på kvelden, og det var en magisk dag. Dagen etter besto i å først treffe mamma i byen og skravle ved vannet og nyte sola, for deretter å ha en skikkelig etterlengtet meg-kveld med ansiktsmaske, leppemaske, avslapning, god mat og film på TVen. På lørdagen var det duket for innflyttingsfest hos verdens beste Malin og Mattis, og på søndagen dro jeg ned på VM-tribunen i Fredrikstad og så VM-finalen i fotball sammen med pappa. Haha, det er ikke en setning jeg hadde trodd jeg noen gang skulle skrive 8) Det var gøy, da! 

Jeg hadde også et tilfelle av tre fridager etter hverandre siste uka i juli, og da fikk jeg ENDELIG reist til gamle trakter og besøkt Marte i Porsgrunn. Åååh, det var så koselig. Savner Telemark og Marte helt sykt allerede. <3 Da fikk jeg også kvalitetstid med Helena som jeg gikk på VGS med, og Simen som flytta tilbake fra Trondheim i desember. Det var sååå hyggelig! 

Nå har jeg vært back in business i Trondheim i ca to uker, og i morgen skal jeg på FESTIVAAAAAL. Selvfølgelig har jeg klart å bli forkjølet/få influensa, så jeg kan ikke ta den så ut som jeg hadde tenkt til i helgen. Men god musikk, gode venner og topp stemning blir det læll! I morgen er det klart for KYGO, og på lørdag skal vi se Gabrielle, Arif & Unge Ferrari og Steve Angello. Fyttikatta som jeg gleder meg, så jeg får bare helle innpå med hostesaft og Paracet, for jeg skal nyte disse to dagene som bare det. Hihi. 

Når det skjer vonde ting i livene våre, så får vi oss en knekk. Vi kan slite med å se poenget med noe som helst, og ha det så vondt at det er en kamp bare å komme seg gjennom dagene. Sinne, tristhet, en opplevelse av melankoli, depresjon, angst... alt dette er følelser og tilstander som ofte oppstår i kjølvannet av kjipe opplevelser. Noen ganger går noe så inn på en at en ikke egentlig er sikker på at en har så himla lyst til å leve, engang. Folk opplever omsorgssvikt, utroskap, psykisk og fysisk mishandling, uventede dødsfall, seksuelle overgrep og det som verre er. Så hvordan overlever vi? Hva gjør at en del av oss ikke legger oss ned for å dø, men faktisk reiser oss og finner livsglede på nytt og på nytt? 

Dessverre finnes det ingen fasitsvar på dette. Samtidig kan jeg si ut fra egen erfaring at det finnes enkelte elementer som hjelper veldig. Det viktigste av alt er helt åpenbart tid. Gjennom å holde ut gjennom tid, så blir ting stort sett alltid bedre etterhvert. MEN tid hjelper selvsagt ikke en dritt om en ikke bruker den tiden til noe. Jeg leter alltid etter det positive ved det som har skjedd, og tro meg - jeg har uten unntak alltid funnet opptil flere positive ting. Det gjør ikke at situasjonen plutselig blir helt topp, men det gjør det enklere å leve med.<3

Et annet viktig element er å virkelig gå inn for å jobbe med tankene sine. Tankene styrer følelsene, ergo ligger det stor verdi i å ha sunne tanker. Tenk på om det finnes andre måter å se situasjonen på, går det for eksempel an å gjøre tristheten om til sinne? Isåfall er det et steg i riktig retning. I det øyeblikket en går over fra tristhet til sinne så har en blitt mer bevisst på hva en fortjener, og det er altså SÅ befriende. Vi bruker ikke masse energi på å være sint på noen hvis ikke vi synes at vi hadde fortjent bedre enn den behandlingen vi fikk.

Et tredje element er rett og slett å finne mening i det som har skjedd gjennom å tenke på alt en lærer av å ha vært gjennom denne opplevelsen. Det er virkelig gjennom prøvelser at en vokser som menneske, helt seriøst. Jo flere opplevelser jeg har med å bli dårlig behandlet, jo mer lærer jeg om selvrespekt, hva jeg skal se etter en annen gang og akkurat hvor lite jeg er villig til å finne meg i. Dess flere mennesker som forsvinner ut av livet mitt, dess mer lærer jeg om hvor sterk jeg er på egenhånd og hvor viktig det er å være min egen beste venn og største forkjemper. 

Det siste elementet er å ikke leke tøffing når du føler deg alt annet enn tøff. Snakk med dem som bryr seg om deg, tillat deg selv å gråte deg tom, søk profesjonell hjelp hvis du føler behov for det. Det verste du kan gjøre er å prøve å tvinge alt til å holde seg inne, det fungerer stort sett ganske dårlig.<3 

I kveld har jeg irritert meg noe grusomt over valkene jeg fremdeles har på ryggen - selvfølgelig fordi jeg prøvde på meg bikini og begynte å analysere hvordan folk kommer til å oppfatte de valkene når de ser dem på stranda. De irriterer meg mer enn noen gang før, fordi jeg står på så hardt og synes det er kjipt at de ikke bare kan grave seg ned en plass og bli der som et resultat av det. Jeg gikk faktisk inn til ei av mine gode roomies og klaget på det, og jeg forventet bare "ja, ser den, det er kjipt altså"... for jeg ville bare klage og få sympati over valkene som ikke forsvinner uansett hvor hardt jeg trener. Altså, for det første - det finnes da faen meg verre ting her i verden enn å ha litt valker på ryggen? Og for det andre så snudde hun hele mitt fokus, gjennom å påpeke at "det er ikke alle som kan skryte av at de har timeglassfigur uansett hva". NEI, det er ikke alle som kan det, så kan jeg ikke heller tenke på det? Hvorfor tenke på alt man ikke er fornøyd med framfor alt man faktisk er fornøyd med? Og sist, men ikke minst - det mest sexy av alt er selvtillit, ikke en valkefri rygg. Hahah, men dere skjønner, sant?? Så det beste tipset jeg kan gi folk uansett om dere er på stranda, på soverommet eller på kafé med venner: focus on your assets, not your flaws. Med det følger en selvtillit som gjør deg så mye mer tiltrekkende i andres øyne, og som kan lede andre til å bli langt mer opptatt av dine assets enn dine flaws. Oh yeah. 

Jeg har egentlig mye, mye mer å skrive om, men synes igrunnen dette passet bra som et helt eget tema for et innlegg, så vi snakkes senere. <3 

God kveld i stugu! 

Åhh, jeg føler meg endelig skikkelig back in the game igjen. Aktivitetsnivået de siste dagene har virkelig vært on FLEEK! Det var ganske bra i forrige uke og uken før der også, men denne uken har jeg virkelig lagt sjela i det. På mandag gikk jeg til treningen hos fysio, og det er virkelig det beste i verden å kunne bevege seg utendørs. Jeg liker best å gjøre styrke på treningssenteret (bare fordi en har litt flere valgmuligheter), men det å gå ute slår så sykt mølla ned i støvlene.  I går var jeg ute på en totimers gåtur/oppdagelsesferd etterfulgt av seks styrkeøvelser hjemme, og i dag har jeg vært på Rotvoll, Lade, Strindheim, Valentinlyst og Charlottenlund og kun tatt én buss. Jeg ELSKER seriøst å være ute, spesielt alene. Det er helt RÅTT. Jeg blir så stolt av kroppen min når den er så samarbeidsvillig at den gidder å gå så mye, i tillegg til at jeg trente styrke hos fysio midt inni der. Jeg er spesielt stolt av beina. At de orker å ta alle de stegene, og bære meg hele veien. Kneet mitt er kanskje ikke helt godt, men det gjør definitivt sitt beste og et av hovedmålene med å gå til fysioterapeut er nettopp at kneet skal bli sterkere og sterkere.  

Over til noe litt annet. Det gjør meg trist at vekt skal ses på som så avgjørende for hvor sunt et menneske lever. Det er kanskje den dårligste indikatoren noensinne. JA, man skjønner helt åpenbart at noe har gått galt på veien når et menneske blir overvektig. Ingen bestrider det, og at de da sannsynligvis har fått i seg mye som man helst ikke skal ha så mye av. Men tingen er jo den at jeg er faktisk et SUNT menneske nå, jeg lever myyye sunnere enn så mange mennesker jeg kjenner som er mye slankere enn meg. Og er det ikke det vi alle synes er viktigst, at man lever sunt? Jeg får jo ikke akkurat tryllet bort overvekten som har kommet over mange år, men det betyr ikke at jeg ikke er sunn NÅ. Jeg er sterk, utholdenheten er bedre enn noensinne og jeg får i meg protein- og vitaminrik mat som er fett- og sukkerfattig hver eneste dag. Dessuten går jeg med kraftig kaloriunderskudd stort sett hver dag, forbrenningen er høyere enn den noen gang har vært og masse av fettet mitt er blitt erstattet med muskler. Hva faen mer kan en gjøre, liksom? Haha. Jeg er dritstolt av hvordan jeg lever for tiden, og det finnes det ikke en eneste person der ute som kan ta fra meg. I feel good.

Jeg har uten tvil opplevd mye motgang og faenskap i mitt liv som har gjort at mat/søtsaker har blitt min flukt fra virkeligheten, det er ikke noen hemmelighet at det har vært veldig psykisk og mentalt betinget i mitt tilfelle. Har jeg hatt det psykisk vondt så har mentaliteten vært at "ja, men du finner i det minste en midlertidig trøst i å 'kose deg' litt". Den mentaliteten må jeg kjempe mot resten av livet, men én ting er sikkert: den kommer allldri til å få overtaket igjen. Enn om jeg skulle falle for det en dag eller to, så vil den aldri vinne over meg på nytt. 

Ps: selvfølgelig gjør all denne innsatsen også at jeg går ned i vekt, og jeg mener overhodet ikke at det er negativt å ville ned i vekt. Det er kjempebra, for uansett hva så blir det jo enklere på alle måter om kroppen får litt mindre å bære på. Så ikke misforstå meg - det er knallbra med vektnedgang. Poenget er at det er trist at mange ikke vet at det går an å være den sunneste jævelen der ute selv om en er aldri så overvektig. 

Hei! I løpet av uken som har gått siden forrige oppdatering har jeg fått både triste og gode nyheter, følt meg knallbra og helt elendig og hatt det både fint og ikke så fint. Den gode nyheten er at jeg får jobbe på Hankø i sommer også, noe som gjør meg glad. Cuz, you know... I need the money, hahah. Dessuten liker jeg godt å jobbe der og synes det er kjekt å ha noe å holde på med i sommer. På finværsdager er det også optimalt å ta seg en treningstur rundt omkring på øya etter jobb, which is nice. I tillegg fikk jeg beskjed om at oppgaven jeg skrev om sist gang ble godkjent, wihuu! 

Andre ting som har produsert good vibes den siste ukes tid er hovedsakelig... 1) masse fint vær, og 2) verdens fineste fredag med UTETRENING PÅ STRANDA etterfulgt av tidenes bursdagsfest hos Anders! Det var helt magisk å gå tur ned på Rotvollstranda og trene der, rett ved havet i stekende sol. Det skulle nesten ikke være lov, haha.<3 På kvelden var det altså duket for kalas hos Anders, og som jeg koste meg! Det er en kveld jeg virkelig aldri kommer til å glemme, SÅ gøy hadde vi det. Ja takk til flere kvelder som det! Ellers var det også sykt digg å gå fra meg (jeg bor på øvre Charlottenlund) og ned til Solsiden for så å ta 20 min på mølla og en times tid med styrketrening i går. En føler seg automatisk litt ekstra sporty når en går ca 50 min til trening før en setter igang 8-). 

Hva resten av den uka her bringer vet jeg ikke så mye om, annet enn psykolog, trening og kino med Maria i morgen. Vi skal se "A Quiet Place", og jeg skjønner ikke at jeg tør, haha.. det verste er at det var mitt forslag!! Jeg ser seriøst aldri grøsserfilmer, så det kan bli interessant - spesielt med den altfor gode lydkvaliteten som finnes i kinosalene nå til dags. Haha, huff... hvordan skal dette gå. Ellers har jeg et par halvveis planer i helgen, i tillegg til trening så klart. Time will show! Sneiks. 

Hallaieeen, som de sier i Bergen. Siden sist har det skjedd litt av hvert... Det har vært påskeferie, eksamensoppgave som ingen ende ville ta, sykdom og mange runder med meg selv angående treningen og hvordan jeg kunne lære meg å bli fornøyd med å trene litt mindre enn jeg har gjort. Sistnevnte har vært utfordrende, men jeg tror jeg har kommet fram til noen løsninger som gjør at jeg får trent en hel del uten å presse meg selv for langt. Jeg fikk nemlig to gode tips fra forøvrig en idrettsfysiolog og psykologen min: 1) gjerne tren 5 dager i uka, men kutt ned på totalmengden ved å ha en dag hvor du kun trener på mølla og en dag hvor du kun trener styrke, og 2) sett deg et minimum og et maksimum for hvor lenge du må være på mølla for å være fornøyd, men uten å ta helt av. Så lenge du er innenfor disse rammene så kan du føle deg trygg på at treningsøkten blir bra! Kjempegode tips som jeg faktisk har skrevet en ukesplan på, så nå gleder jeg meg til å komme skikkelig igang igjen.

Påsken var forsåvidt balansert hva gjelder forholdet mellom kos og aktivitet, men siden jeg var hjemme i Fredrikstad så ble det jo ingen turer på treningssenteret og dermed ikke noe styrketrening. Jeg kom tilbake mandag i forrige uke og hadde sett sååå fram til å komme inn i treningsrutinene igjen... men så var det et par ting som gikk galt, og det var for det første at jeg fant ut at en stor oppgave skulle leveres torsdag SAMME uken og ikke mandag DENNE uken som jeg hadde trodd. Wopsiii! Hahaha.. så hele onsdagen og første del av torsdag gikk til intens oppgaveskriving. Samme dag som jeg leverte så fikk jeg vite at oppgaven trengte noen justeringer, og at jeg måtte gjøre de på 24 t og levere på nytt. Så da forsvant jaggu resten av torsdagen også, og halve fredagen! Den andre tingen som gikk galt er at jeg våknet opp syk på fredagen og har vært syk hele helgen.

Jeg kan derfor ikke akkurat påstå at det har blitt så mye aktivitet på meg denne uken, spesielt ikke i helgen. Herlighet, jeg har enten sittet eller ligget rett ut stort sett hele helgen. Helt krise, ryggen min er helt død. Derfor er det bra at jeg har startet hos fysioterapeut og skal få hjelp til å minke plagene både i ryggen, nakken og det dumme høyrekneet mitt. Det blir niiice! Jeg har heldigvis også klart å tvinge meg selv til å trene både i går og i dag selv om formen ikke er helt på topp enda, så jeg er på vei inn i rutinene igjen. Yaay! Haha, dette ble et langt innlegg, men jeg ville bare informere om ståa sånn den er nå <3 

Påsken var forresten kjempefin! Fylt opp med masse kvalitetstid med familien, vofser og venner. Høydepunktene var nok dagstur til Strømstad (bildet over), lang gåtur i marka med Emilie, at jeg fikk vært så masse med Malin, og en bytur etterfulgt av kino sammen med mamma.<3 

Haha, passende nok så handlet forrige innlegg om all mulig statistikk for aktiviteten min den dagen, og viste hvor opphengt jeg er i det. Dette sier jeg fordi dagens innlegg skal handle om å trene for mye. Det viser seg at det er ikke sååå mye som skal til før man får symptomer på å ha kjørt kroppen litt for hardt. Det er kunnskap jeg skulle ønske jeg hadde før jeg satte igang med mitt intense treningsregime, for det er nettopp det jeg har gjort i det siste. For ei uke siden ble det ny rekord på mølla - 100 min. Jeg tenkte at DET måtte jo være stas. Vet dere hva jeg følte? Overhodet ingenting. Det ble mer et tilfelle av "hva i all verden skal jeg med 100 min på mølla? Er det virkelig nødvendig?" Og svaret er selvsagt nei. Jeg ble kvalm og svimmel, og kjente ikke telefonen i hånden min. Jeg rigget meg likevel til på nedtrekken og pushet på. Jeg hadde det mildt sagt ubehagelig, men etter nedtrekken tok jeg også turen bort til Low Row. Etter den måtte jeg rett og slett bare kaste inn håndkleet og dra hjem, for jeg var så svimmel at jeg fryktet jeg skulle svime av. Da innså jeg endelig at kanskje jeg har vært litt overivrig, hehe. Det at jeg har vært kvalm i opptil flere timer etter hver trening i 2-3 uker, og at jeg har vært 'tung' i lungene og skikkelig sliten har ikke fått varsellampene til å blinke, da 8).  

Jeg sliter skikkelig med å nedjustere og endre fokus for treningen. Det høres kanskje ut som tidenes luksusproblem, men det er det virkelig ikke. Jeg er stresset hele tiden og det er faktisk ganske tøft å venne seg til at litt mindre innsats er godt nok. Jeg var og tok touch-up på "just ride"-tatoveringen min i går, og fikk beskjed om at det ikke var den beste ideen å dra så mye på treningssenteret før såret har begynt å gro. Selvfølgelig er det mer rasjonelt å holde seg unna senteret i noen dager og slippe å risikere å få bakterier i såret, enn å risikere bakterier men få dratt på trening. Problemet er bare at det sitter så langt inne at jeg har vært kjempestressa det siste døgnet, faktisk har jeg blitt skjelven av å tenke på det. Ja, jeg kan trene hjemme, gå tur osv. Men det føles seriøst helt umulig å skulle tenke at det er nok. Heldigvis fikk jeg verdens beste forslag av ei venninne i dag - kjøp selvklebende bandasje på apoteket og dekk til tatoveringen! Så nå slipper jeg altså å stå over treningssenteret, yaay! Haha, dere vet faktisk ikke hvor mye stress det lettet for min del. Så jeg har vært på trening i dag, og skal i morgen også. Men det er jo helt tullete å bli så stresset over det, da. Derfor jobber jeg veldig med å endre fokus framover, og tenke at jeg kan trene knallhardt 2-3 ganger i uken, mens jeg trener litt roligere 2-3 av dagene. Trenger ikke å slite meg fullstendig ut hver.eneste.gang, haha! Jeg har blitt aaaaltfor resultatorientert, og vil helst ha resultater i går.

Dette ble mye tekst, men jeg hadde bare lyst til å oppdatere dere på hvor jeg står hen mtp treningen nå og kanskje få andre til å tenke litt på det her med å kjøre kroppen litt for hardt i tilfelle de selv er på vei til å gjøre det. For mye trening kan faktisk ha en haug med negative effekter, som at man får mindre overskudd, reduserte resultater og blir lettere syk. And that shit aint cool! 

FitBit er seriøst min nr 1 motivator både på trening og ved generell hverdagsaktivitet. Det er ingenting som får meg til å presse meg selv så mye som den. Det er helt vilt DIGG å se tallene gå opp på den gjennom dagen! I dag er det antall aktive minutter som gjør meg mest fornøyd, for jeg har nemlig 265 aktive minutter i dag. Det er 4 t og 25 min, det! Hoho, det er gøy. 2 t og 15 min av de var treningssenteret, de resterende 2 t og 10 min har jeg oppnådd i heimen. Det vil si at jeg har brukt over to timer av kvelden på å jogge og danse. Skjønner dere hvor mye energi jeg har for tiden, eller??? Hahaha. Jeg har forresten som mål å gå mer enn 110.000 skritt denne uken, enkelt og greit fordi jeg oppdaget at jeg i forrige uke toppet statistikken med 103.000 og selvfølgelig er nødt til å overgå det denne uken. Jeg er også ganske fornøyd med dagens kcal-forbrenning som er på 5305. Ellers har jeg gått ca 13 km i dag og ca 18.200 skritt. I like! 

Sant det er motiverende å kunne lese sånn her statistikk, ja? LØP OG KJØP FITBIT, sier jeg bare! Helt fantastisk motivasjon til å kjøre på litt ekstra! Jeg har btw FitBit Charge 2, og den er sååå bra. 

foto: google

Haha, jeg hadde glemt hvor ubrukelig man kan bli dagen etter man har vært ute på livet. Det ble med andre ord ingen tur på treningssenteret for meg i dag, men etter å ha vært fjern i 7-8 timer så har jeg endelig fått unnagjort en treningsøkt i heimen i stedet! Det ble en blanding av jogging, aerobics og dans. Dessuten startet jeg dette døgnet med ganske mye dansing, så it's all good, haha.

Denne helgen har forresten vært kjempefin! Fredagen startet med dataøving etterfulgt av en treningsøkt hvor jeg slo min personlige rekord på mølla. Den gamle rekorden var 90 min, den nye er 95!! Det er jeg superfornøyd med. På kvelden var gjengen samlet hos Biljana for chill og spill i forbindelse med at Simen har vært på besøk fra Porsgrunn i helgen.

I går startet jeg dagen på trening sammen med June, og det var enda en knalløkt. Da klarte jeg nemlig 50 kg på Total Abdominal (mage) til tross for at jeg skrev i forrige innlegg at jeg bare klarer 45 kg på apparatet på Dragvoll fordi det er annerledes enn det på Portalen. I tillegg økte jeg fra 35 kg til 40 kg på nedtrekk, yay! Iz fun. Kvelden ble en skikkelig helaften. Da var det nemlig først duket for koldtbord hos Anders, så utviklet det seg til vors og så ble det en tur ut. Vi var på TAG, og det var så gøy! Takk til Maria som var min dansepartner, hihi.<3

Haha, jeg så ikke riktig klok ut i blikket på dette bildet.. men ser dere den bittelille definisjonen i armen der? HEHEH, okei, den er basically ikke-eksisterende da, men det er LITT. And I'll take it 8-) 

Denne uken er jeg litt usikker på om det blir treningsfri på torsdag eller søndag. Uansett så tenkte jeg at det kan være gøy å faktisk fortelle dere litt om hvordan jeg trener for tiden! Jeg tar utgangspunkt i at jeg trener i morgen, så får jeg heller flytte planen til søndag om det skulle bli sånn. Dette er uansett mest for å gi dere et bilde på hva jeg driver med for tiden! 

Tirsdag, på Dragvoll:

• Intervaller på mølla, 85 min
• Nedtrekk med fokus på triceps 10x3, 35 kg 
• Low row (øvre rygg, skuldre) 10x3, 35 kg 
• Adductor (innerside lår) 15x3, 70 kg 
• Abductor (rumpe) 15x3, 80 kg 
• Diverse uttøying
   

Onsdag, på Portalen:

• Intervaller på mølla, 70 min
• Nedtrekk med fokus på biceps 10x3, 35 kg 
• Brystpress 10x3, 25 kg 
• Adductor (innerside lår) 15x3, 70 kg 
• Abductor (rumpe) 15x3, 70 kg (skulle gjerne hatt 80 kg, men de har ikke det på Portalen)
• Total abdominal (mage) 12x3, 50 kg
• Sykkelcrunches (mage),15 sek ganger 3 
• Mason Twists (mage) med 6 kg kettlebell, 10x3
• Superman med motsatt arm og ben 10 på hver side ganger 2 
• Diverse uttøying 
   

Torsdag, på Dragvoll:

• Intervaller på mølla, 40 min 
• 20-30 min på ellipsemaskin (denne oppdelingen for å variere oppvarmingen og ikke bare bruke mølla, for knærnes skyld)
• Nedtrekk med fokus på biceps 10x3, 35 kg
• Low row (øvre rygg, skuldre) 10x3, 35 kg
• Legpress 10x3, 125 kg
• Total abdominal (mage) 12x3, 45 kg. Dette apparatet fungerer litt annerledes på Dragvoll enn Portalen, så her klarer jeg faktisk 5 kg mindre, haha
• Abductor (rumpe) 15x3, 80 kg 
• Push-ups mot vegg 10x3 
• Mason Twists (mage) med 8 kg kettlebell, 10x3
• Diverse uttøying
   

Fredag, på Dragvoll:

• Intervaller på mølla, alt mellom 60-90 min avhengig av dagsform
• Low row (øvre rygg, skuldre) 10x3, 40 kg
• Adductor (innerside lår) 15x3, 70 kg 
• Abductor (rumpe) 15x3, 80 kg
• Uthev til siden med hantler 10x3, 8 kg
• Superman med motsatt arm og ben 10 på hver side ganger 2 
• Sykkelcrunches (mage),15 sek ganger 3 
• Mason Twists (mage) med 8 kg kettlebell, 10x3
• Diverse uttøying
   

Lørdag, på Portalen:

• Ellipsemaskin i minst 30 min
• Nedtrekk med fokus på triceps 10x3, 35 kg
• Brystpress 10x3, 25 kg
• Total abdominal (mage) 12x3, 50 kg
• Uthev til siden med hantler 10x3, 8 kg
• Sykkelcrunches (mage),15 sek ganger 3 
• Mason Twists (mage) med 8 kg kettlebell, 10x3
• Himmelstrekker 10x3
• Diverse uttøying 

Hadde noen fortalt meg på denne tiden i fjor at livet mitt skulle se sånn her ut på samme tid i år, så hadde jeg hatt vanskelig for å se det for meg. Jeg hadde kanskje ikke nektet å tro det, fordi jeg innerst i sjela er evig optimist, men det hadde jaggu ikke vært lett å tro det heller. Som de fleste av dere vet så var livet mitt i januar og februar i fjor mildt sagt komplisert. Selv om jeg ikke har det på samme måte nå, så kjenner jeg det knyter seg i magen av å tenke på den tiden. Alt var vondt, og alt var feil. Som et resultat av samlivsbrudd på tampen av året før og hjertesorgen som medfulgte, gikk jeg ned 12 kg i løpet av noen få uker. Det var rett og slett fordi jeg hele tiden hadde det så vondt at jeg måtte kjempe beinhardt hvert eneste minutt for å orke. Orke å leve, orke å gjøre det som måtte gjøres, være et menneske, tvinge fram et smil, framstå rolig når jeg hadde intens panikk på innsiden. Det forbrenner noen gode kalorier da, for å si det sånn. Det hjalp selvsagt heller ikke at jeg slet med å spise. 

Midt oppi alt det vonde og jævlige, kunne jeg altså i det minste trøste meg med at jeg hadde gått ned i vekt. Det var jo litt stas... Jeg tenkte at så fort jeg fikk overskudd til å bry meg om meg selv og ta noen turer på treningssenteret, så kom jeg til å holde på den vektnedgangen og kanskje også miste enda mer vekt. Problemet var at overskuddet til å bry meg om meg selv kom aldri helt selv om matlysten vendte tilbake, jeg ble aldri 'fit for fight'. Hva skjer da? Man legger selvsagt på seg alt sammen igjen. Og jeg som hele livet har vært en emosjonell spiser vendte, ikke overraskende, til mat og godteri for å finne trøst. Hodet hadde det jævlig, kroppen hadde det jævlig, hele meg hadde det jævlig. 

Så - hva er det som er så annerledes i dag? Hodet har det fint, kroppen har det fint, hele meg har det igrunnen ganske fint. For første gang på mange år setter jeg MEG først, og har endelig forstått at er det noe(n) som er verdt å kjempe for, så er det faktisk meg selv. I dag kjemper jeg ikke beinhardt for å orke, jeg kjemper beinhardt for å være den beste versjonen av meg selv. Den samme personen som nesten ikke orket å leve i fjor vinter trener nå 4-5 ganger i uken, tar sunne valg i matveien hver eneste dag og setter seg stadig nye mål. I fjor viste jeg meg selv at jeg er i stand til å overleve hva som helst, i år viser jeg meg selv at jeg er i stand til å mestre hva som helst. Jeg har også, etter mange år med å "slite med vekta", omsider skjønt at vektnedgang i seg selv kan I.K.K.E være hovedmålet. Hovedmålet er å leve et sunt liv der jeg har god samvittighet overfor både sinn og kropp, så får hva enn som oppstår av vektnedgang bare være en fin bonus. Hvis du VET 100 % at du gjør alt du kan for å ha en sunn livsstil og ta vare på deg selv, så er det ikke noe poeng i å la tallet på vekta definere hvem du er eller hvordan du bør føle deg. 

Andre ting jeg har gjort/gjør for å kicke ass i år, er at jeg endelig har tatt meg selv i nakkeskinnet og kasta meg selv inn på tannlegens kontor til tross for mangeårig tannlegeskrekk, og at jeg får hjelp til å røske tak i alt crap fra 2014-2017 gjennom å gå til psykolog en gang i uken. Har ikke jeg sendt et signal til verden om at jeg vet bedre enn noensinne hva jeg fortjener og hvor mye jeg er verdt nå i 2018 så vet ikke jeg, haha! 

Er det ikke helt utrolig hvor mye andre mennesker er i stand til å ødelegge for oss? Uavhengig av om det gjøres med eller uten intensjon, så har menneskene i livet vårt en helt enorm makt og mulighet til å ødelegge så.sykt.mye. Og den brutale sannhet er at inntil man våkner opp og forstår hvilke mennesker som er giftige og ikke, så vil historien med stor sannsynlighet gjenta seg. Du får ikke sunne relasjoner før du skjønner hvordan en sunn relasjon skal og ikke skal være. Dette gjelder alle slags relasjoner, men kanskje spesielt den til venner og kjærester. I et kjæresteforhold kan man kanskje innse etter hvert at "oi, dette her er ikke bra" eller "jeg fortjener ikke å bli behandla sånn her", men da er det ofte for seint. Du sitter allerede i saksa og klarer ikke å gå ut av forholdet. 

The silver lining er at så lenge du er åpen for det, så lærer du helt ufattelig mye av et slikt forhold. Jeg har endelig på alvor forstått at jeg fortjener all kjærlighet, omsorg og forståelse i verden, og det har gitt meg høyere standarder. Det har gitt meg innsikt nok til å vite hva jeg vil og ikke vil finne meg i, og generelt hva som fungerer og ikke fungerer for meg. 

Jeg var en gang forberedt på å stå på hodet og ræva og kjempe resten av livet for noe som ikke fungerte, fordi jeg ikke visste at man ikke kan tillate seg å leve hele livet på den måten og fordi følelsene kom i veien. I dag grøsser jeg av tanken på det, og vet at jeg rett og slett ikke orker å finne meg i så mange dysfunksjonelle ting en gang til. Jeg ble helt utslitt av å leve slik, og har måttet gjennom noen tøffe runder med meg selv i etterkant hvor det virkelig har slått meg hvor dritt jeg lot meg selv ha det. Derfor har jeg (endelig) opparbeidet meg en nulltoleranse for å finne meg i ting som ikke er sunt å finne seg i i framtiden. 

Jeg vet så mye bedre hvem jeg er, hva jeg fortjener og hva som er verdt å investere emosjonelt i. Jeg skal aldri mer unnskylde for å være den jeg er og å vite hva jeg vil ha. Sorry not sorry. 

jeg kunne jo bare prøve litt hardere. være litt ekstra snill. kreve mindre. klage mindre. ønske mindre. finne meg i litt mer. forstå litt mer. overse at hjertet bristet mer og mer. miste litt mer av meg selv. 

dette kan ikke være selve livet. men det må jo bli bedre en gang.. og hvis jeg bare utsletter meg selv litt til nå, står på litt til nå for å redde oss begge, så må jeg klare å dra dette lasset. jeg er alene selv om du er der. jeg kjemper alene. - er du egentlig i det hele tatt der? 

jeg snakker til en vegg. helt til jeg ikke gjør det, og ord føles som vold. ord som slår meg rett i bakken. hjertet svir. fuckkk. jeg fortjener faen ikke dette her. men jeg klarer ikke å gi opp heller. så jeg må bare prøve litt hardere, miste litt mer av meg selv og stå på litt til for å redde oss begge. så blir det bra. da vil han se meg, kjempe for meg og elske meg. da blir jeg lykkelig. sant?

BOOM! Så var jeg ferdig på skolen for i år. I dag leverte jeg inn årets siste eksamen, og det er en helt utrolig følelse. Med tanke på alt som har skjedd i år, så gjør det godt å ha fullført alt som har med skole å gjøre denne høsten. I kveld skal det feires med besøk av tre venninner, The Voice og Senkveld, og i morgen skal jeg på fest hos en kompis. Iiih, dette blir en fin helg! Gleder meg forresten til å lese noe annet enn pensum, tidsskrifter, faglige artikler og statistikk nå, haha... Jeg kjøpte nemlig flere bøker tidligere i år som jeg ikke har rukket å lese enda, så neste prosjekt blir å få lest en av dem :-) Nå er det ikke lenge til jeg får besøk, så nå skal jeg gå å gjøre meg klar. TTYL

2017 - hva i alle dager skjedde? Dette året har uten tvil vært mitt livs mest utfordrende år hittil. Det har vært som om en haug med bomber har blitt strategisk plassert i livet mitt, og at de har gått av på ulike tidspunkter gjennom hele året. Jeg gleder meg til det har gått noen år og jeg ser tilbake på 2017 som noe i det fjerne. Helt ærlig talt tror jeg ikke det vil ta lange tiden før det skjer, for det er nettopp det dette året har vært - helt fjernt. 

Samtidig har jeg opplevd mye fint i år, og mye av det som har skjedd har ført til endringer som jeg tror jeg kommer til å være takknemlig for resten av livet. Det er langt mindre gift i livet mitt nå, jeg henger med på skolen, jeg har vært mye mer hjemme i Fredrikstad med familien enn jeg har vært på flere år og jeg begynner endelig å få tilbake oversikten over alt som gjør livet så fantastisk fint. 2017 har kanskje slengt en del utfordringer i fleisen på meg som jeg gjerne skulle vært foruten, men det har også vært et læringens, endringens og utviklingens år. Dette har vært mitt 2017, kort(ish) oppsummert:

• 1.januar: intens angst, første natt på nye hybelen på Ila. Forstår ikke helt hvordan jeg skal overleve, hvordan jeg skal takle smerten.
• 20.januar: innflyttingsfest. Gode venner, vonde følelser på innsiden.
• februar: hvordan skal jeg overleve? jeg fungerer ikke lenger. alt er vondt, jeg skjønner ikke hverken bak eller fram. Jeg bestemte meg for å reise en tur hjem i slutten av måneden, det var det eneste jeg kunne komme på som kunne gi mening.
• starten av mars: jeg innser at jeg ikke får til å henge med i skoleløpet akkurat nå. avlyser alle eksamener og prøver å puste.
• 11.-12.mars: angsten er konstant, men jeg tvinger meg selv til å bli med gjengen på hyttetur. Det var et døgn der jeg delvis følte meg som et menneske for første gang på en god stund. Vi gikk på en fantastisk tur, og jeg kjente hvor godt det var å dra den friske vinterluften ned i lungene. Var det håp jeg kjente et stikk av?

• 17.-20.mars: mamma er på besøk. i kjent stil varer ikke oppturer som den jeg hadde helgen før særlig lenge når man er i sorg. jeg reiser derfor med henne tilbake til Fredrikstad. Jeg visste ikke hva annet som kunne hjelpe til med å gi meg sjelefred. 
• 20.mars-07.mai: jeg er hjemme. familie, gamle venner og det å få det bedre står i fokus. Disse ukene var virkelig terapi for sjelen, jeg fikk det bedre og bedre og følte meg fullstendig som et menneske igjen. Sorg ble til sinne, sinne ble til mer sinne, og mer sinne ble til fornuft og sjelefred. 

• 18.-20.mai: jeg får et meget kjært besøk hjemmefra. en av de vennene jeg har hatt lengst, Malin, kommer for helgen. Det var smil og glede fra ende til annen; sol, guiding rundt omkring i Trondheim, fest med vennene mine, restaurantbesøk, altfor sene kvelder og store mengder latter. 
• starten av juni: både Marie og jeg skal flytte ut fra stedene der vi bor, og hjelper hverandre med å pakke sammen alle flyttesakene. Marie ender opp som samboeren min for en helg fordi hun har gitt bort sengen sin. Jeg gledet meg til å flytte vekk fra Ila fordi sorgen/angsten min hadde gitt meg en dårlig følelse for stedet (helt ufortjent, vel å merke, for det er den flotteste hybelen jeg noensinne har bodd på). Samtidig var jeg sykt nervøs for hva som kom til å skje til høsten - jeg hadde søkt meg inn på universiteter andre steder i landet fordi jeg ikke var sikker på om jeg orket å være i Trondheim lenger, jeg hadde null peiling på hvor jeg ville ende opp og hvordan jeg skulle få tak i ny bolig. 
• 10.juni: tid for å feire 25-årsdagen min med vennene mine. Den ble altså feiret to uker før min faktiske bursdag, men siden jeg skulle reise hjem bare to dager senere og 25 er et spesielt tall, så ble det sånn. Hihi. Det var en sykt gøyal bursdag, jeg sitter igjen med mange gode minner fra den kvelden.
• 12.juni: Alt er pakket og flyttet opp på loftet på Ila, jeg tar på meg skinnjakka og drasser med meg én stor koffert, én liten koffert og en ryggsekk bort til bussen i pissregn. Nå skal jeg hjem. Jeg ante ikke hva denne sommeren ville kunne komme til å by på, men jeg visste at innen sommeren var over så ville noen store endringer komme på plass.
• 14.juni: To dager har gått siden jeg kom hjem, og jeg får vite at jeg skal på jobbintervju for en sommerjobb. Jeg var kjempestressa, men overlykkelig! TENK om jeg kunne få muligheten til å jobbe litt i sommer.. tjene penger, ha litt rutiner på ting og få noe nytt å putte på CVen. 
• 21.juni: JEG FIKK JOBBEN, og drar derfor på opplæring. En gledens dag, ikke bare fordi jeg offisielt har startet i en sommerjobb, men også fordi at Marie er på vei til meg fra Stavanger! Bare timer etter jeg kom hjem fra opplæring var det tid for å plukke opp min kjære bestis i byen. Hvor heldig er ikke jeg, som har en bestevenn som kommer flyvende for å besøke meg og være med på å feire 25-årsdagen min? 
• 22.-26.juni: torsdag (22.juni) er den eneste dagen mens Marie er på besøk at jeg har fri. DET må vi utnytte. Vi kjørte på den obligatoriske harryturen til Sverige, utforsket på Isegran, dro til Gamlebyen, møtte Malin for å spise på gresk restaurant og avsluttet kvelden med å bli med hjem til henne for å skravle og kose oss. Fredagen hadde jeg min første hele vakt, og Marie ble med på eventyret! Med en god bok og sin egen stol bak disken var hun storfornøyd. Det var forresten en kveldsvakt, noe som vil si at jeg på min aller første vakt måtte ta kassaoppgjøret. I det øyeblikket var jeg evig takknemlig for at Marie var der som moralsk støtte, haha, for det var ikke akkurat noe som ble gjort på autopilot første kvelden. Jeg ble omsider ferdig, og vi kunne kjøre hjem igjen. På lørdagen fylte jeg 25 år, og passende nok startet denne dagen på jobb. Jeg følte meg voksen 8). Feiring ble det på kvelden, og det var mildt sagt en latterfylt aften. Av flere grunner, hahah. Heldigvis skulle jeg jobbe kveldsvakt på søndagen, for jeg tror det kunne blitt litt hardt å komme seg opp kl 05.30 akkurat den dagen... Med Marie ved min side suste jobbkvelden avgårde, og vi avsluttet oppholdet hennes med overnatting hos mamma. For noen fine dager!<3
• resten av sommeren: masse jobb, nydelig vær nesten hver eneste dag, masse kvalitetstid med Malin, Emilie, familien og vofsene og generell livsnytelse. Stort håp om å komme inn på master ved Universitetet i Agder. Sjokkbeskjed om at jeg ikke kom inn fordi de trodde at jeg ikke hadde snitt til å komme inn. Jeg visste at de tok feil, men bestemte meg derfor for å innstille meg på at jeg skulle bli i Trondheim og begynte å glede meg til det. Tre uker går, jeg får beskjed om at de ser at de har regnet feil, og at jeg derfor fikk plass likevel. Hjertet i halsen først, men fant raskt roen med at jeg uansett hadde bestemt meg for å bli i Trondheim. Funfact: jeg kom også inn i Oslo, men det var egentlig aldri aktuelt å flytte dit. 

• 4.august: en stor endring er i ferd med å tre i full kraft. Marie og jeg har fått hybler i samme kollektiv og er klare for å flytte inn! Her snakker vi stor leiebil med Marie som sjåfør, flyttelass etter flyttelass fra meg, et lager der Marie hadde flesteparten av tingene sine og et par venner hun hadde satt noen ting hos, tidenes kjappeste tur innom Burger King for å hive i oss mat, mer flytting og en massiv omvei på vei for å levere tilbake bilen innen tidsfristen. Det var stressende og kaotisk, men kjempegøy. PS: Marie kjørte over lampen min, hahahah :(( 

Tiden fra da til nå har hatt flere oppturer og nedturer, men uansett så er jeg utrolig glad for å ha fått en ny start på en helt fantastisk plass sammen med bestevenninna mi og to andre superkoselige jenter. Jeg elsker mitt nye bosted, vi har hatt flere fester her og jeg har kost meg masse. Livet mitt ser generelt bedre ut enn på lenge slik ting er nå, og jeg begynner omsider å finne roen for fullt. Jeg har gjort så mye hyggelig denne høsten og lært meg så mye om hva som har verdi og hva som ikke har det. Også har jeg fått tatt en tatovering som jeg har hatt lyst på i typ 3-4 år da, hihi.

 
TATOVEEEERIIIIING! just ride.

Og såå har jeg blitt superblondie:

Nå er det bare om å gjøre å bli ferdig med årets siste eksamensoppgave, så kan jeg nyte tiden fram til 13.desember her i Trondheim. Da bærer det nemlig hjem på juleferie! <3 

neste gang må bli så annerledes. så himla annerledes. kjærligheten og jeg er ikke buddies for tiden. vi har vel egentlig aldri vært det heller. jeg prøver å spille på lag, igjen og igjen. og hver gang blir jeg slått fullstendig ned i støvlene. jeg taper hver.eneste.gang. håper jeg virkelig har lært leksa mi nå, for det er på tide at jeg vinner.

det er ikke jeg som har vært en dårlig lagspiller, det er kjærligheten. problemet kan likevel sies å ligge hos meg også, for jeg har såret meg selv ved å ikke beskytte meg mot kjærlighetens skitne triks og harde ord i kampens hete. jeg har vært så oppslukt i å være en god lagspiller at jeg har glemt meg selv. kanskje har jeg også vært for oppslukt til å i det hele tatt få med meg at kjærligheten etterhvert begynte å spille imot meg. uansett har den vært en skikkelig dårlig kamerat, og jeg orker det ikke lenger. jeg tar derfor avstand inntil videre.

om kjærligheten vil spille på lag med meg i framtiden, må den bringe så mye mer til bordet. fra nå av legger jeg kun hjerte og sjel i et lag som vil bestå; et lag som ikke jukser, slenger dritt eller knuser meg ned i grøfta så fort kampen spisser seg til. jeg trenger en skikkelig lagspiller, og jeg kommer ikke til å slå meg til ro med noe annet en eneste gang til. boy, bye.